Sløv under solen i Karibia

For det er akkurat sånn det er. Om dagen: blått hav så langt du ser. Om natten: en himmel full av stjerner. Innimellom er det stopp på en jord der blomster gror. Og virkelig – man kan ikke ønske mer.

Den spede start

– You are experienced sailors?

Er det bare meg, eller ser damen bak skranken noe skeptisk ut. Vi har akkurat ankommet Rodney Bay Marina på øya St. Lucia, et sted jeg ikke har sett på nærmere 15 år.

Så lenge siden er det jeg krysset Atlanterhavet i den kjente seilasen ARC (Atlantic Rally Crossing), for å fortsette ferden videre jorda rundt de neste tre årene.

Mye har endret seg siden da – men Rodney Bay er ganske lik.

Dette er en av Karibias største og sikreste havner, og av den grunn både ankomststed for nevnte seilas og base for båtutleieselskap som Sunsail og Moorings.

Nå skal det sies at helt uvitende er damen ikke. Ved bestilling måtte vi si en del om seilerfaring for i det hele tatt å få lov til å tøffe ut med en 44 fots katamaran til 3 millioner kroner. Forståelig nok.

Etter et par timers formaliteter, gjennomgang av båten og papirarbeid, er det bare én ting å gjøre: Komme oss fortest mulig ut på havet!

LES OGSÅ OM DET HEMMELIGE ØYPARADISET KOH YAO NOI

Med vær og vind

– Blææh!

Mens mine barn sitter innedørs og glor ned i en bok, har Filippa Foss (11) en litt svakere mage. Akk, at vi kunne være så glemske. Tre meter bølger gjør noe med sarte innvoller. Det vet jeg, som har seilt jorda rundt og kastet opp på alle de sju hav.

Men det er ingenting en liten pille ikke kan rette opp, og dagen etter er livet igjen solskinn. Første dag var bare en kort prøveetappe langs St. Lucia – i dag skal vi ut på det åpne hav.

– Da er det på med redningsvester og solbriller. Frisk bris og ti timer til første stopp Bequia, lover kaptein Herman Foss fra brua.

Ruten har jeg staket ut basert på tidligere seilaser, og valget var enkelt: St. Lucia og Grenadinene – etter min mening det vakreste og mest varierte området i hele Karibia.

Fra irrgrønne St. Lucia til jordomseilerparadiset Bequia, via jetsetstedet Mustique til rastafarisøya Mayreau og ikke minst – ubebodde og ubeskrivelig vakre Tobago Cays, et naturreservat der skilpaddene gresser rett under båtene.

Alt dette, og mye mer, rekker vi fint å oppleve på et par uker.

Og ti timer senere møter ivrige lokale båtmenn oss for å hjelpe til med å feste båten i en bøye – en bragd de fleste som har seilt litt fint klarer selv, men som mange nok setter pris på å få hjelp til. For ekspertisen forventer båtmennene en liten påskjønnelse, kanskje 10 karibiske dollar (30 norske kroner).

Det er bare å venne seg til å dele ut karibiske dollar – Karibia er dyrt og folk er flinke til å be om dem.

Seilerøya

Bequia er et trivelig førstestopp, et hvalfangssamfunn befolket av fiskere, avdanka seilere og kunstnerspirer.

Her forliste den norske båten Fredag for tre tiår siden, og eieren Mariann Palmborg ble en institusjon på øya for skandinaviske seilere.

Hver julaften var det risengrynsgrøt og fest hjemme hos Mariann, et event som samlet hundrevis av skandinaviske jordomseilere hver eneste jul.

Mariann er dessverre gått bort, men hennes og andre seileres sjel er fortsatt det som preger Bequia.

– Bequia er et typisk seilsted, ja, det er mange seilere som har kommet hit og blitt, Selv har jeg bodd 20 år i Storbritannia, 20 år i Canada og nå 20 år her. Og jeg kom på båt, selvfølgelig, forteller D.R. Lucy som i dag driver kunstgalleriet Oasis Art Gallery.

På en sløv vandring mellom de fargerike husene og butikkene i hovedgata, har vi dumpet inn i hennes varme hule og på seilervis blitt tatt imot med åpne armer.

– Mariann er dypt savnet, hun laget mye liv og røre. I et samfunn med bare 800 innbyggere teller hver og én, mener hun.

Ja, for større er ikke befolkningen på Bequia. Om man da ikke teller alle båtene som ligger for anker ute i den lune havnen eller gud forby – de mange hundre cruiseturistene som ukentlig velter inn i hovedgata. Oasis Art Gallery er tapetsert med maritime bilder, mange av dem med en eller annen form for hval involvert. Hvalbildene er D.R. Lucys egne.

– Hval er uløselig knyttet til dette samfunnet. Som du vet, så driver de jo aktiv hvalfangst her ennå. Men det er vanskelig, for de driver på gamlemåten, forteller hun og viser oss et maleri av tre menn med spyd i en seilbåt på størrelse med en liten jolle.

– Kvoten er på tre dyr i året, men det er mange år siden de har fått noen, heldigvis.

FLERE DRØMMEØYER: MAURITIUS // SEYCHELLENE // FRANSK POLYNESIA

Jetsetliv

Kontrasten fra hvalfangst til neste stopp er mer enn stor, den er enorm: Mustique er et rikmannsparadis, det er øya der rikfolk og kjendiser som Mick Jagger, Celine Dion og Tommy Hilfiger har sommerhus. Eller, hus og hus. Slott.

– Her er huset til Celine Dion, sier taxisjåfør og for anledningen guide Bombom (61) og peker på en grønn oppkjørsel. Huset er det ikke mulig å se.

–Og der borte på neset kan dere skimte huset til Mick Jagger, sier han og peker inn i solnedgangen hvor vi kan se omrisset av et tak.

Det er da vi skjønner hvorfor øya er så populær blant kjendiser – her er det ingen som ser dem! Øyas største attraksjon kommer til slutt – for ingen seiltur i dette området er komplett uten en stopp på legendariske Basil´s Bar.

Med en Pina Colada i hver hånd og sjømat på menyen, ser vi nok en dag synke rolig ned i havet.

Så er atter himmelen full av stjerner.

Den første indianer

De første arawak- og karibindianerne som pløyde disse farvannene for mange hundre år siden var neppe så opptatt av verken drinker eller utsikten.

Derimot så de straks at de frodige øyene helt øst i Karibia var perfekte tilholdssted med beskyttende viker og spiselige vekster på land.

Arawak regnes som Karibias urbefolkning, og var de Christopher Columbus først møtte da han ”oppdaget” Karibia og Amerika i 1492.

Arawakenes største oppfinnelse, i hvert fall for oss late turister, er den evig avslappende hammocken. Arawakene ble etter hvert utryddet på grunn av sykdommer tilført av europeere, spanske slavedrivere og de mer krigerske karibindianerne, som kom opp fra Orinocho-deltaet i Venezuela.

I dag er Karibias innbyggere en vakker miks av den opprinnelige urbefolkningen, afrikanske slaver, indiske plantasjearbeidere, kinesiske handelsmenn og europeiske koloniherrer.

Himmelen er turkis

Det er der de modige karibindianernes krigskanoer en gang pløyde vannflaten, vi seiler i mer fredfull jakt etter en ensom strand å ankre opp ved. Helt ensomme vil man aldri bli på denne kanten av kloden, til det er Karibia for nært og for kjent og for tilgjengelig.

Men folksomt er det ikke, ihvertfall ikke i lavsesongen i juli.

– Jeg har aldri sett på maken, for noen farger! utbryter Katrine Foss (44) da vi en morgen noen dager senere sniker oss inn i lagunen ved Tobago Keys.

Det er som om noen har mistet et malerskrin med bare blåfarger i vannet og etterlatt det i alle nyanser, fra den mørkeste blåbær til den letteste opal. Men mest av alt er det den klareste, sterkeste, vakreste turkis du noen gang vil se.

Omkranset av et beskyttende rev, ligger små solfulle øyer spredd utover som jordbær på en kake. Grønne palmer kaster en beskyttende skygge på gylne sandstrender, og under vann venter den mest vidunderlige overraskelse.

Skilpadder under båten

– Mamma, skilpadden spiser gress!

Jacob Krogsrud (12) har så vidt tid til å ta hodet over vann for å bringe nyheten videre, før han dykker ned i dypet igjen. Tobago Cays er et ubebodd naturreservat, og ankringsplassen ligger rett utenfor en del av reservatet forbeholdt skilpadder.

Men det er som kjent ingen grenser under vann, så mange av skilpaddene forviller seg ut under båtene, der de helt riktig – spiser gress. Når ferien summeres opp, har barna tilbragt seks seks timer i sjøen, hver eneste dag. Og de voksne ligger ikke så langt bak.

For også dykkerentusiaster finner sitt her.

– Tobago Cays er et av de beste dykkerstedene i Karibia, med en stor variasjon og masse liv under vann, hevder dykkerinstruktøren Rachel Smith fra Grenadines Dive.

Sammen med kollegaene Jeremiah Forde og Timothy Jacobs har hun kjørt båt fra basen på Union Island for å ta oss med til sine favorittsteder.

–The Corridor og The Garden er blant toppstedene. Det er mer fisk her enn på utsiden av Horseshoe reef – revet som omkranser Tobago Cays. Og begge steder har masse faner og koraller, forteller hun.

For de som ikke dykker, er det nesten like fint å bare snorkle med maske og føtter rett på innsiden av revet, bare en kort svømmetur unna der båtene ligger for anker.

Om kvelden er det grilling på stranda, der våre nye venner med klingende navn som Yo Man! og Chillin´ har tryllet frem både nyfisket red snapper og kreolsk kylling til grillen.

Pakket inn i lokale krydder og skylt ned med en Carib øl, er det et stemningsfullt herremåltid Michelin aldri kan overgå. Med mette mager og sand under baken ser vi atter at solen synker i havet.

Over oss blinker et kaleiodoskop av lysende prikker, tilsynelatende tilfeldig kastet over himmelen som konfetti i et bryllup. Lillebjørn Nilsen har jo helt rett.

Her er bare en himmel full av stjerner, og blått hav så langt du ser.

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN