Aktiv • Eksotisk • Natur
Klokken nærmer seg solnedgang, og fra toppen av en 100 meter høy sanddyne sitter 15 lykkelige brettkjørere og skuer utover et uendelig hav av røde bølger.
Torild Moland
Publisert: 29. oktober 2014 - 13:24
Oppdatert: 24. februar 2025 - 13:29
4 min
Namibørkenen er verdens nest største ørken. Foto: Torild Moland
Namibørkenen er verdens nest største ørken, og når solen faller ned i vest er utsikten over det endeløse sandhavet komplett uslåelig.
Les også: Safari for strandløver
Magisk øyeblikk
– Åh, fantastisk! Dette har vært på toppen av mine “gjøre-liste” i noen år nå. De er jo helt sykt! Vi som er fra Europa er jo vant til snø og snowboard, men dette…, sukker britiske Jenny, og stirrer utover sanddynene hun nettopp har forsert.
Etter en time med fart og moro nedover og trasking oppover, er hvilestunden velkommen.
- Dog kunne det gjerne vært en stolheis, fleiper hun.
– Jeg vet det er økovennlig og alt det der, men jeg gikk til toppen av Dune 45 i går og inn i Soussouvlei, så mine “opp-muskler” har fått nok for en stund.
Men det handler egentlig mest om å komme seg ned. Helst fortest mulig.
Fra toppen av en 100 meter høy sanddyne sitter 15 lykkelige brettkjørere og skuer utover et uendelig hav av røde bølger. Foto: Torild Moland
Fort, fortere, fortest
Sandboarding er ikke så underlig som det kan høres ut som. Lokale friluftsentusiaster hadde kjørt på planker ned sanddynene i mange år da Beth Sarro og kompisen Chris Jason fra kystbyen Swakopmund i 1996 fant ut at dette kunne man jo gjøre i litt mer organiserte former. Så som første selskap i Namibia startet de med plankekjøring i ørkenen, av den typen man ligger på magen og suser ned med hodet først.
Når vi prøver etterpå, klokker journalisten inn i 69 kilometer i timen…
Det var først noen år senere at Beth og Chris kom på å bruke vanlige snebrett til å kjøre i sanden. Til å begynne med var det sånn passe vellykket.
– Sandboarding har utviklet seg enormt siden vi begynte. Hovedtrekket er vel at det går vannvittig mye fortere nå. Til å begynne med smurte vi ikke, så det var som å kjøre på ja, sand. Etterhvert har man jo utviklet god smurning også for sand, og det går da greit fort, ikke sant? Spør hun ut i luften og få nikkende hoder til svar.
Les også: En natt under stjernehimmelen
Namibørkenen er verdens nest største ørken, og når solen faller ned i vest er utsikten over det endeløse sandhavet komplett uslåelig. Foto: Torild Moland
Smaken på sand
Joa, det går greit fort – om man klarer å holde seg oppe! Det heter seg at man ikke trenger å ha erfaring fra snøbrett for å lære seg sandbrett. Det er omtrent som å si at du kan gå langrenn uten å ha vokst opp med ski på beina. Ja, du kan, men. Lett er det ikke.
«Sandboarding har utviklet seg enormt siden vi begynte»
Brettene er ganske like de vi har testet på vinterstid hjemme, og støvlene kunne stått i en smørebod i Hemsedal. Så utstyret er velkjent.
Vi blir kjørt med biler et godt stykke inn i ørkenen, en halvtime utenfor Swakopmund, til en av de høyeste dynene i området. Deretter er det å traske 100 høydemetre opp, og sale på. Boardene får et grundig lag med fett under, det er essensielt for farten. Brettene må faktisk smøres på nytt for hver tur. Så er det bare å kaste seg ned bakken, da. Eller?
Min første tur ender i et gigantisk magaplask. Det tar bare ett fall før man lærer seg å holde munn. Fotografen har langt mer suksess. Så er han også en habil snøbrettkjører, og det hjelper åpenbart, selv om det tar litt tid å justere stilen til nedoverfart med mer friksjon og annerledes tyngdeoverføring.
Men etter et par turer er det nesten som å kjøre i pudder. Veldig tjukk pudder.
– Dette er utrolig kult. Skulle bare ønske bakken var mye lenger – turen er så fort over, roper han ut i intet og suser nedover sanden som han aldri har gjort annet.
Jeg ser derved mitt snitt til å bytte roller, og agerer fotograf for resten av turen.
Så vi fikk vel begge smaken på sand, på hver vår måte.