Til fots i Tatrafjellene

Det er trafikkork i Tatrafjellene. 90 sau er på vei over til det grønnere gresset på andre siden, og guiden Helena Gasiencica-Roj (39) foreslår en hvilepause før vi fortsetter fotturen.

– Nå skal vi oppover. Kanskje du trenger litt ekstra energi?

Romanse

Saueflokken gjetes i retning en dame i hvit kjole og en mann i smoking som av uforklarlige grunner står hånd i hånd ute på en bratt eng med gyllent gress. Den mystiske settingen oppklares da en fotograf dukker opp. De jakter på det perfekte bryllupsbildet. Temaet er utvilsomt nasjonalromantisk, og omgivelsene storslåtte – og visstnok et helt vanlig sted for fotografering som hyller kjærligheten. Det spesielle brudefølget forsvinner ned åsen sammen med sauseflokken, jeg tar av fjellskoene for å hvile beina.

– Her, ta litt gjæret surmelk, foreslår Stanislaw Rychtarczyk som selger ost og melk fra en laftet tømmerkoie midt i det idylliske bildet.

Den gamle gjeteren har lagt gjeterstaven på hylla og blitt småskalaprodusent av røkt sauost og den kefirlignende drinken Żentyca  som han serverer i hjemmelaget trekopp.  Jeg kjøper en kilo ost og legger den i sekken.

– Drikker du dette, så får du ny turbo, sier 65-åringen på polsk, med håndbevegelser som oversetter – etterfulgt av heftig latter.

When in Rome,  do as the Romans. Det er stor pågang utenfor Stanislaws utsalgssted, så jeg gjør som de lokale. Tar med koppen ut og drikker til utsikten av landets høyeste fjell, Rysy, som ruver 2504 meter over havet, lett dekket av skyer helt på grensen til Slovakia. Det smaker litt surt og veldig fyldig. Melkeproduktene legger seg som en klump i magen.

Magefølelsen

– Eldre mennesker… De drikker gjerne Żentyca på grunn av lakserende effekt, kan guiden Helena fortelle mens høydemetrene blir tyngre.

Fotturen i Tatrafjellen blir plutselig ekstra slitsom, men det blir aldri behov for å lystra alvorlige kall fra naturen her oppe i det stadig goldere landskapet.

Det er vindfullt i fjellet denne dagen, og gondolen opp til Zakopanes luftige alpinanlegg er innstilt. Derfor har vi valgt et relativt enkelt men spennende nok alternativ nede i dalen.

– Der har det gått bjørn, hevder guiden og peker på en klump med blåbærfarget avføring.

Stien går gjennom furuskog, over en kvass topp og ned ved en kirke av tre, hvor skytsengelen for alle vandrere i Tatrafjellene befinner seg. Fem timer etter at vi forlot Zakopane, er vi tilbake til det nordmenn flest forbinder med en hoppbakke og vintersport.

Varierte ruter

Den polske vinterfavoritten bare halvannen time med bil utenfor verdensarvbyen Krakow er vel så fin i sommerdrakt. Sentrum av byen er et populært reisemål for langhelger i luftige omgivelser, men stor pågang av feststemt ungdom gjør at selve Zakopane er best som en base. De virkelige godbitene i Tatrafjellene venter ute blant 275 kilometer med merkede stier, flere av dem starter i gangavstand fra hotellene. Terrenget varierer fra bratte fjell til grønn skog, og alternativene for glade vandrere spenner bredt.

– Det er det som er så bra. Men i høysesong kan det bli litt for mange folk, så det er best å reise hit tidlig eller seint i sommersesongen, råder Helena Gasiencica-Roj.

Hun er guide på bar bakke om sommeren, men jobber mest om vinteren – som skiinstruktør.

– Fjellene er vakre, vinter som sommer. Om vinteren gleder jeg meg til sommeren. Og motsatt, sier Helena diplomatisk.

Rafting

Vinden har løyet og sola skinner over Tatrafjellene tidlig neste dag. Etter en del kø ved gondolen går det i ekspressfart opp til toppen av Kasprowy Wierch. Det er her du får følelsen av å være på taket av Sør-Polen, men for oss er nødvendig med en kjapp nedtur, for ettermiddagen er viet helt andre aktiviteter. Lårene føles som geleklumper da vi har forsert den bratte stien.

To timer senere sitter jeg på en tømmerflåte og seiler i bedagelig tempo ned elva Dunajec som renner rolig ned en fjellkløft 50 kilometer fra Zakopane. Polens svar på Gran Canyon er som balsam for sjelen etter noen dager med luftige fotturer.

I Sør-Polen er høydepunktene både høyt og lavt, luftig og langsomt.

Og det er heldigvis mer å leske seg på enn ullen surmelk. 

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN