Eksotisk • Kultur
Heltrukket i hvitt og blått har den bohemske landsbyen Sidi Bou Saïd vært et yndet sted for kunstnere og turister i århundrer. Og den er ikke mindre sjarmerende i dag.
Ida Anett Danielsen
Publisert: 20. april 2023 - 12:41
Oppdatert: 26. februar 2025 - 14:08
6 min
Vi kjører forbi noen av Tunisias mange olivenlunder, Atlasfjellene kan skimtes i det fjerne og mandeltrærne står i full flor med hvite og rosa blomster. Det er ikke noen tvil – vi er i den frodige delen av landet nå, og det virker som det blomstrer mer og mer jo nærmere Middelhavet vi kommer. Veien går opp en liten åsside, og blant sitrus- og eukalyptus trær titter små hvite og blå hus frem, hengende i bergveggen med utsikt over det turkisblå Middelhavet nedenfor.
Synet som venter, er akkurat som jeg har blitt forespeilet før reisen: Et kunstverk som fester seg i hukommelsen.
For den hellige mann
Byen er oppkalt etter Abu Said Ibn Khalaf Yahya al-Tamini al-Beji, som var en viktig helgen innen sufismen i Islam. Byens røtter går helt tilbake til 1100-tallet da al-Beji kom hit for å meditere.
– Ordet «sidi» betyr min herre og «bou» betyr far. «Sidi Bou Saïd» kan derfor oversettes til «byen for den hellige mann», forteller min kjentmann Ghoul.
Men æren for den blå og hvite fargen tilhører en annen.
– På 1920-tallet malte baronen Rudolph d’Erlanger, som også bygde seg sitt eget palass her, hele byen hvit og blå, og slik har det vært siden, forklarer Ghoul.
Spennende arkitektur
Fuglene kvitrer og en eim av sitrus ligger i luften, men vandrende rundt i de trange, smale gatene er det også noe annet som slår meg – byens messingbeslåtte tredører. Flott dekorerte, de fleste i turkis farge, lyser de opp de hvitvaskede murene. Denne stilen var det tyrkerne som tok med seg en gang i tiden, og dørene er preget av flere symboler som man kan finne igjen over hele den arabiske verden. Et av de vanligste er en hånd, enten i form av et bilde eller som dørhåndtak.
LES OGSÅ: MIDDELHAVETS ØYPERLER
– Det er et symbol på Fatimas hånd, vår favorittdatter av profeten Muhammed. Men det har egentlig ikke noe med religion å gjøre, det betyr bare lykke, og er et forsøk på å holde det onde øye borte fra hjemmet, forklarer Ghoul mens han peker på en flott utsmykket hånd på en av dørene.
– Er det én hånd på døra, betyr det at det bor én familie der. To hender betyr to familier under samme tak.
Mynte-te og arabisk kunst
Videre går veien inn i Dar El-Annabi, et elegant hus som i dag er museum hvor besøkende får et innblikk i byens dagligliv. De flott dekorerte vinduene blir kalt «sjalusi-vinduer», siden folk kan se ut, men ikke inn. Inne i huset er alle rommene utsmykket i arabisk stil, med fargerike fliser på gulv og vegger, dekket med gulldekorerte tepper og sitteputer. Går man opp den lille trappen til toppen, er belønningen panoramautsikt over hele byen.
Nede igjen setter vi oss ned for å smake på den tradisjonelle mynte-teen som blir servert overalt i Tunisia. Dypt nedsunket blant puter og fuglekvitter kjenner jeg at roen senker seg. Hvis man klarer å se bort ifra alle de andre som også prøver på det samme, da. Denne dagen har nemlig et helt cruiseskip med turister tatt turen hit, sammen med tunisierne som har fellesferie. Sidi Bou Saïd er en perle, men ikke er uoppdaget en.
Jeg bestemmer meg for å legge godviljen til, og lener meg tilbake mens jeg nipper til teen. For denne byen er virkelig noe for seg selv.
Kunstnernes paradis
På 1920- og 30-tallet var Sidi Bou Saïd en magnet for bohemer, kunstnere, forfattere og intellektuelle fra Europa, og byen har lenge hatt renommé som en kunstnerby. Kjente navn som Paul Klee, August Macke og Louis Moillet har vært med på å sette byen på kartet, og lokale kunstnere som Brahim Dhabak og miljøet kjent som École de Tunis har også gjort sitt for å gjøre byen kjent. I dag er de fleste atelierene gjort om til butikker som selger malerier og kunst, men noen kunstnere slår seg fortsatt ned og jobber her.
Noen kunstnere slår seg fortsatt ned og jobber her
Vi kommer i prat med en italiensk kunstner som ble så bergtatt av de vakre husene, de hyggelige menneskene og ikke minst de utrolige fargene i Sidi Bou Saïd da hun var på ferie her for tre tiår siden at hun like greit ble boende.
– Jeg maler med utgangspunkt i ting jeg ser i Sidi Bou Saïd. Jeg ønsker å vise verden det daglige livet og de lokale skikkene her, og vise det ekte Tunisia, forteller kunstneren.
– Sidi Bou Saïd er et av de vakreste stedene på jord, slår hun fast, før hun haster avgårde til noen turister som titter ivrig på noen av bildene hennes.
Frister med gjensyn
Det er mye å se på, både i form av kunst og livet i byen. Litt bortenfor hovedgata kan man titte ned i det bølgende Middelhavet og på havna der luksusbåtene ligger på rekke og rad. Båtene tilhører fiffen som bor i byen.
– Sidi Bou Saïd består av litt over 100 hus, og de fleste som bor her er tunisiere eller franskmenn. Det kan koste opptil to millioner euro for et hus, så dette er et av de dyreste og mest eksklusive stedene å bo i hele Tunisia, forteller Ghoul.
Og selv om jeg tenker at det er umulig å ikke falle for dette stedet, brast nok drømmen min om å få bo der nå.
Men tilbake på besøk kommer jeg definitivt.
LYST TIL Å FÅ NY REISEINSPIRASJON RETT HJEM I POSTKASSA? ABONNER PÅ MAGASINET REISELYST HER!
