Kultur • Mat og drikke
Det går ikke an å være trist i Trieste. I hvert fall ikke så lenge du liker kaffe.
Gjermund Glesnes
Publisert: 16. juni 2015 - 15:01
Oppdatert: 24. februar 2025 - 15:12
2 min
– Først må du selvfølgelig ha gode bønner. Så må du lage nøyaktig 20 kilos press når du pakker pulveret som skal inn i maskinen. Koppen må være varm, og melken holde 60 grader.
Maria Sbisa snakker så jeg nesten glemmer å drikke kaffekoppen hun nettopp har satt foran meg.
Les også om vinlykke i Piemonte HER
En herlig duft av kremet espresso gjør det likevel umulig å glemme den helt – selv i en kafé der interiøret gjør sitt ytterste for å ta oppmerksomheten.
Trieste var Habsburg-Østerrikes havneby inntil 1918 og er spekket med kafeer som vitner om den storhetstida. Tenk de mest elegante wienerkafeer kombinert med Italias kulinariske perfeksjonisme.
Og Trieste har faktisk et enda nærere forhold til brente kaffebønner enn selv resten av Italia.
Byen er Middelhavets største kaffehavn, og har eget kaffeuniversitet, årlig kaffemesse og to store kaffehus, Illy og Hausbrandt, i tillegg til en rekke torrefazzioni, små brennerier som ofte forsyner kun én kafé med sort gull.
Byens borgere drikker dobbelt så mye kaffe som gjennomsnittsitalieneren, og har til og med sine egne navn på variantene.
Espresso heter nero, macchiato heter capo eller cappuccino og cappuccino kalles for caffelatte. Ordene «capo in b» på barkartet betyr at kaffen – i en eller annen form – serveres i glass i stedet for kopp.