Omo sapiens

I likhet alle andre mursikvinner fikk Kalotchi Barlalei kuttet et snitt i underleppa som tenåring, som sakte, men sikkert ble utvidet så hun kunne bære en leppeplate slik som kvinner skal i mursistammen.

Snittet ble lagd av moren og et par andre voksne kvinner i landsbyen Olikoro; men noe må ha gått galt, for en dag falt platen av. Så nå har Kalotchi to vortesvinhorn og en fuglefjær i pannebåndet. Men selve symbolet for Etiopias mursikvinner må hun gå uten.

LES OGSÅ: 10 PÅ TOPP: ETIOPIA 

En bøling for en kone

Narigo har ennå ikke fått snittet i leppen, men i fjor fikk hun arr på magen og skuldrene. En sirkel av korte arr på høyre skulder og et bånd av arr på tvers av magen. De forteller hvilken familie hun kommer fra. Og i år har hun gjennomgått neste steg. Stipler av hvite sår lyser opp huden som stråler ut fra brystene.

Neste år får hun snittene i leppen. Da vil hun bli sett på som gifteklar, og et giftemål i Omo-dalen er ikke noen spøk. Det er forretning. Her er jentebarn populære. De vil gjøre familien rikere.

– Medgiften blant mursiene er 36 kuer, én Kalashnikov og 10 kilo villhonning, opplyser guiden Freo Fokado.

16 stammer

Mursiene er den aller mest ikoniske stammen i Omo-dalen. Men den er ikke den eneste. Det lever hele 16 ulike stammer i området, hver av dem med sitt eget språk, og mange av dem med kultur og klesdrakt som har endret seg svært lite siden Livingstone og Stanleys dager.

Landsbyene er klynger av stråhytter innenfor innhegninger av stokker. Kvinner går kledd i geiteskinn med kauriskjell, og jenter blir rituelt pisket så de får arr som varer livet ut.

Mennene maler ansiktet og løper over okserygger for å bli gifteklare. De lever i stråhytter, og lykken måles i buskap og antall koner.

Krig og fred

For noen tiår siden var turisme i området utenkelig. Nå er det nokså likefrem. Men noen slapp-av-tur til Syden er det ikke. Men det er et eventyr.

I byen Jinka slutter asfalten. Derfra må du regne med støv og varme, og time etter time på jordveier av vaskebrett, hull og uttørrede elveleier.

I nord, mellom frodige, grønne åser, bor mursiene og ariene, bannaer og tsemayer.

Lenger sør, over flatere og stadig tørrere sletteland, møter du hamerfolk og karaer, nyangatomer og dassanecher. De er kvegdrivere og jorddyrkere, fastboende og halvnomader. Og venner og fiender i en fremmed verden av Kalashnikov og kvegtyver. Hamer er fiender med dassanech og nyangatom men kan til og med gifte seg med en karo eller banna.

Dassanechene er i konflikt med alle naboene og krangler om beiteland er vanlig. Og bare et par måneder før vårt besøk, fikk ingen turister komme inn til mursiene – de lå i krig med ariene.

– Problemet er kommunikasjon, mener Freo, og forklarer at naboene ikke kan snakke med hverandre.

– De forstår ikke hverandres språk, sier han.

LES MER OM ETIOPIA

Årets modell

Området er kanskje utemt, men upåvirket er det ikke. Øredobbene og plastperlene som med fargekoder nærmest identifiserer flere av stammene, er «Made in China».

Folkene her har også oppdaget pengenes velsignelse. Det kan gjøre møtene med dem til en frustrerende opplevelse. Stammefolkene vil gjerne stå langs veien og vente på turistenes firehjulstrekkere, perfekt ansiktsmalt og med komplett tradisjonell klesdrakt, med ett mål for øye: Å bli fotografert mot betaling.

– Amst birr!

Ikke et smil. Ikke engang et blunk. Det er virkelig to helt separate verdener som møtes, uten interaksjon eller felles språk – annet enn en fembirrseddel (2 kroner) for et portrettfoto.

Nattens fred

Men i Arana får vi en helt annerledes opplevelse av Omo-dalen.

Vi har snakket med landsbysjefen og satt opp teltene mellom to trær i utkanten av hamerlandsbyen. Mennene og guttene har kommet hjem med dyrene, fra lufta må landsbyen se ut som en bikube av runde innhegninger – noen for dyr, andre rundt hyttene – og nå er det liv innenfor alle.

Ingen lamper tennes når natta faller. Men røde flammer lyser som strekkoder gjennom glipene i hytteveggene.Det høres stemmer og mekring og bjeller som klinger, og over oss gir Melkeveien akkurat nok lys til at vi kan skjelne silhuettene av trær og trekantene som stråtakene tegner.

Så kommer Hailo Wado ut med durragrøt og en bolle shoforo – «kaffe» kokt på kaffebønneskall – til oss.

LES OGSÅ: SMAKEN AV ADDIS

Skoleproblemer

Bak røde solbriller i det stummende nattemørket beretter Hailo hvordan den første mannen hennes døde etter bryllupet og hans bror overtok henne.

Og hun sier noe som forklarer hvorfor folk i Omo-dalen som regel ikke kan svare på hvor gamle de er: Her teller de ikke år, vet ikke når nyttår er, de markerer bare gode perioder når de har fått nok regn og har overskudd til å feste.

Enda mer fascinerende er hvordan hennes egen beslutning fra noen år tilbake nå kan få følger for hele livsførselen.

Hun var den første i Arana som sendte sønnene på skole. Nå gjør det at fembarnsmoren mangler arbeidskraft. Hun vil ha fire barn til.

– De andre i landsbyen kjeftet på meg da jeg sendte guttene på skolen. Hvem skulle passe på dyrene nå? Men myndighetene oppfordrer oss til å gi barna skolegang, og jeg vil at de skal ha gode muligheter. Da skal jeg heller passe dyrene selv, sier hun.

– Men det gjør deg dobbeltarbeidende?

– Ja, svarer hun uten å nøle. Og legger til at flere andre i landsbyen nå har fulgt hennes eksempel.

Nye tider

Det er ikke bare de daglige, praktiske gjøremål som blir endret av skolegang. Hailo konstaterer at hele fremtiden med ett er uviss.

– Jeg drømmer om barnebarn og ønsker å ta meg av dem. Men det er jo ikke sikkert at sønnene mine kommer tilbake hit når de er ferdige med skolen. Kanskje blir de i byen. Da må jeg flytte dit. For jeg må bo der barnebarna mine er, sier hun.

Hun legger ingen skjul på at tanken om byen ikke frister, men nå er alt i sønnenes makt.

– Men de kan ha flere koner. Så kanskje de vil ha én kone her og én i byen. I så fall kan jeg ta meg av de som er her, analyserer hun.

Klokka har nesten blitt ti da vi tørner inn, hun til hytta hvor bålet har blitt til glør, vi til telt med sovepose og skumgummimadrass.

LES OGSÅ: JERUSALEM I AFRIKA

Fem måneder i leire

Ingen steder er så stille som den afrikanske bushen. Ingen har så mange lyder. Det er barnegråt og trøstens ord. Sirisser og geitebjeller. Sirisser og mekring, en hane som galer.

Da vi våkner, har himmelen akkurat begynt å rødme. De første dyrene er allerede ute og beiter, en gjeter er på vei ut med hjorden, i hyttene tennes bål.

Hailo gir oss en ny bolle med shoforo. Så forteller hun oss at vi burde ta en tur over til naboen også.

Der møter vi Gado Buna. Hun er ung, staut – og håret, klærne, neglene, huden, alt er dekket av rød leire. Hun skal stå brud om to måneder, og de siste fem månedene før bryllupet må hun bo her, hos svigerfamilien, mens svigermor lærer henne opp i en kones plikter og passer på at hun ikke går utenfor innhegningen. Samt smører henne inn med leire fra elva hver andre eller tredje dag.

Brudgommen Aike holder seg borte mens hun blir fotografert. De to skal helst ikke bli sett sammen, så i natt sov han ute på marken. Etterpå kommer han bort til meg. Han går i t-skjorte, men har tre ringer i hvert øre og issen er barbert.

Han virker stolt men sjenert. Han svarer ikke på hvor mange barn han vil ha, vet ikke om han vil sende dem til skolen. Det er kanskje fornuftige svar da ingen vet hvordan verden vil se ut om noen år. Så tiden får vise.

Red.anm. Vi var i Etiopia før pandemien og dagens uroligheter. Utenriksdepartementet fraråder reiser som ikke er strengt nødvendige til øvrige deler av Etiopia, med unntak av Addis Abeba.

LYST TIL Å FÅ NY REISEINSPIRASJON RETT HJEM I POSTKASSA? ABONNER PÅ MAGASINET REISELYST HER!

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN