Mastic fantastic

Det er som om lyd og bilde ikke henger sammen men tilhører hver sin kanal. Øynene nyter synet av en buktende v-dal, der den første bølgen av gylne solstråler akkurat har funnet veien til vestsiden, og nå jobber seg nedover lia, steinterrasse for steinterrasse, og rekke for rekke av dypt grønne mastikstrær over hvitkalket jord.

Bare ørene bryter naturmystikken. De fanger opp helt andre signaler.

Krafs, krafs, krafskrafs, krafskrafs. Pause. Krafskrafs, krafs. Krafs, krafs, krafs. Ny pause. Så igjen raspelydene av hardt mot hardt. Krafs, krafs.

De støtvise unotene stammer fra Nikos Rikaniadis (45) og hans tre kolleger, som huker seg ned under hvert sitt tre og skraper løs mastiks. Mastiks er kvae fra mastikstrærne – et lavt treslag som trives på sørsiden av Khios – og øyas kilde til rikdom i hvert fall siden antikken.

LES OGSÅ: EN LITEN GRESK HEMMELIGHET

Trærnes hemmeligheter

Den høstes ved å kutte diagonale snitt i barken. Dråpe for dråpe blør harpiksen ut gjennom såret og størkner til harde, glinsende perler. Det meste faller ned på kalken som er strødd utover bakken. Den ser ut som rim men det hvite laget har en funksjon: Det sørger for at mastiksen forblir ren for jord.

Noe blir hengende langs stammen. Det er de tårene Nikos’ mannskap bruker metallskrape for å løsne nå.

Krafs, krafskrafs, krafskrafs, krafs.

Mastiksstammene er vridd som reingevir; noen av dem bøyer nedom bakken før de igjen kroker seg opp mot sola. Like fullt er mennene innom hver krik med skrapene.

– Hvert tre har sin hemmelighet om hvordan du skal bevege deg. Litt etter litt håper jeg å lære dem, sier Yannis Likos før han igjen svinger seg til rette. Over ham glinser det i nok en tynn strek i den knudrete barken.

Yannis er inne i sin første sesong som mastikshøster, og er den eneste av karene som bruker hansker.

– Jeg spiller keyboard ved siden av. Så jeg må spare hendene, smiler han. Og går i gang med skrapa.

Gambling

Mastiksbøndene gjør de første snittene i trærne midt i juli. Når august går mot midten, starter sjansespillet. Jo lengre de venter med innhøstingen, jo større gevinst kan de få. Samtidig må de få høstet alt før høstens første regnvær.

– Hvis det regner, vaskes den bort. Og mastiksen trekker til seg vann og blir svart, forklarer Nikos.

Han jobbet i Athen men flyttet hit da fabrikken han arbeidet på, gikk konkurs. Det er åtte år siden. Han har rukket oppturer og nedturer – den verste da en skogbrann sved av nær halvparten av familiens trær i 2012. Nå leier han 2000 trær sammen med kompanjongen Yannis Reppas, i tillegg til de rundt 1000 som står igjen av farsarven.

Det er nok til å leve av. Hvert tre produserer fra 120 til 250 gram i året, til en kilopris på 600 kroner for førstesorteringen. Det er en slitsom jobb med ugunstig arbeidstid. Om sommeren begynner de klokken 05, med hodelykt, for å bli ferdige før det er for varmt.

4000 mastiksprodusenter er registrert på Khios, men Nikos er en av ganske få som har det som hovedinntekt. For de fleste er det en biinntekt, eller de bruker avlingen selv.

LESVOS – DER OUOZEN GÅR SIN GANG

Piratsikkert

Mastiks brukes til overflatelakk, hudkremer, tannkremer og medisin, godteri, tyggegummi, parfyme og likør. Og det er ikke noe moderne mirakel. Stoffet var velkjent i antikken. I den bysantinske perioden var den størknede harpiksen like verdifull som gull. I dag er gullprisen det mangedobbelte, men mastiks er likevel nesten ni ganger så mye verdt som bronse.

Mastiks er nemlig ekstremt sjeldent. Trærne vokser riktignok flere steder, men søndre Khios er eneste sted kvaen lar seg høste. Den rikdommen måtte forsvares. Derfor anla genoveserne – som styrte øya fra 1346 til 1566 – de såkalte Mastichochoria: 24 befestede landsbyer sør på øya, med bymur ytterst og et forsvarstårn i midten, alle sammen anlagt nede mellom åsene slik at de ikke kunne sees av pirater på havet.

Et jordskjelv 22. mars 1881 la nesten alle mastiksbyene i grus. Men ikke alle. De tre som står, Mesta, Pirgi og Olympi, er alle blant Hellas’ aller mest spesielle landsbyer. I Pirgi er husene dekorert med xysta – geometriske mønstre i grått og hvitt som skapes ved å male den våte sementen hvit for så å risse ut mønstrene med gaffel.

Min favoritt ble likevel Mesta, en labyrint innenfor en femkantet bymur. Her har ikke bare det tjueførste – og det nittende og tjuende – århundre blitt stengt utenfor porten. I et smug rett utenfor bymuren holder også et av Hellas mest spennende økoturisme-firmaer til: Masticulture.

De formidler rom midt i hjertet av de gamle byene, og tar med turister på alt fra fotturer til innhøsting av både oliven, vindruer og mastiks.

Klippe klippe ranke

Jeg har ikke engang fått utlevert romnøkkelen før Masticulture-general Vassilis Ballas drar meg ut i åslandskapet. Det er dags for vininnhøsting.

Snart sitter jeg bakpå lasteplanet og humper innover en grusvei sammen med de fem ungene til Despina og Elias og en stabel tomme kasser. Ranke på ranke med bugnende drueklaser venter oss da Elias stanser på åsryggen. Rundt oss bølger landskapet med skrinn jord og knudrete trær.

På Khios er vin i utgangspunktet et biprodukt. Vinrankene plantes langs kanten av mastiks- og fikenterrassene for å støtte opp murene; røttene dannet en slags armering. Men for Elias Moustridi er vin en lidenskap – det er ikke for ingenting at den mellomste sønnen heter Dionysis.

– Både far og bestefar laget vin. Da jeg var liten, bestemte jeg meg for at når jeg ble stor, skulle jeg ha stor nok vinåker til å gi altervin til kirken, forteller han.

Så går de i gang med sakser og never. På huk langs buskene, med en kasse ved siden av seg. Også jeg tar i et tak. Det er første gang jeg leker vinbonde, men det blir med leken. Jeg er turist. Jeg kan gi meg når jeg selv ønsker. Og når sant skal sies, er synet av innhøstingen mer idyllisk enn selve arbeidet.

– Noen ganger er det gøy. Men så blir vi lei, oppsummerer eldstedatter Eugenia (20).

LES OGSÅ: HISTORISKE PORTO

Gatenes hemmelige språk

– Når du går på brostein, fører gata som regel noensteds. Ellers er det mange blindveier, sier Vassilis da vi er tilbake i Mesta og han har innlosjert meg i et av Despinas to tradisjonelle byhus i sentrum.

Han gir en kort innføring i den gamle borgbyens geografi, men overlater gjesten til seg selv etter å ha geleidet meg gjennom et par smug frem til torvet.

– Gå rundt og utforsk. Det er verdt det, lyder oppfordringen før han går hjem til kona og tvillingene på to.

Jeg følger rådet. Og jeg elsker det! Mesta er et av disse stedene som tiden ser ut til ikke å ha funnet. De trange passasjene mellom – og under – steinveggene, de svartkledde konene som sorterer mastiks på krakker utenfor inngangsdørene, stillheten; det kunne like gjerne ha vært i det 16. århundre.

Jeg holder meg heller ikke bare til brosteinen. Av og til følger jeg tunnelene med sementdekke innover, og selv om de aller fleste ender i en vegg – det gjør også en del av brosteinsmugene – gjør det ikke noe. Mesta er en liten by. Her er det gøy å gå seg vill. Her henger tomater på snor, og et fuglebur sørger for underholdning på torget.

Etter byvandringen klyver jeg opp trappene i huset og ut på takterrassen. Den er låst innenfra. Selvfølgelig. Fordi så mange av smugene er overbygd, kan man gå rundt hele Mesta på takene. Det var en del av forsvarssystemet til byen. Hvis fienden inntok selve bymuren, skulle innbyggerne kunne flykte over takene og over i tårnet midt i sentrum – det som midt på 1800-tallet ble revet for å gi plass til Taxiarchis-kirken.

Matstiks-piknik

Vassilis neste vandring fører ut av Mestas steingeometri og inn i åkerlandskapet på sletta. Sammen med sveitserne Yvonne og Simon er jeg på vei for Masticultures regulære mastiksdemonstrasjon. Den foregår i hans egen lund, men ikke før han har latt oss smake johannesbrød og vill fennikel og plukket grønnsaker til pikniken på jordlappen hans.

Sammen med kona Roula Boura flyttet han hit fra Athen i 2006. Det var før finanskrisen, men paret ønsket et roligere liv, å bytte ut webdesign med markens grøde og litt turisme på si.

De 600 mastikstrærne til Vassilis’ familie svettet ut sine dråper, noen utlendinger kom også; det nye livet gikk fint. Så falt regnet. Avlingen var tapt.

– Da innså vi at vi måtte velge. Mastiksbønder eller turisme. Så nå konsentrerer vi oss om Masticulture, sier 38-åringen mens han legger duk og setter ost, grønt, brød og vin på bordet. Vi har prøvd skrapene, kastet kalk på marken, kort sagt sett og prøvd stadiene i mastiksproduksjonen. Nå er det tid for litt mat.

Tomatene er saftige, agurkene sprø, osten herlig frisk, mest best av alt er vinen. Det er mestavin fra broren til Elias, den er søt som portvin er kraftig som en fribryter i smaken. Vi smatter og smaker og tar et glass til og enda et – sola lener seg allerede tungt mot åskammen så hvorfor ikke?

MER FRA HELLAS FINNER DU HER

Min tørn i tønna

– Vi prøver å gjøre det på den tradisjonelle måten, sier Elias Moustridi. Han har lagt drueklaser i en tretønne og stappet basilikumkvaster i åpningen; det er klart for druetråkking.

Føttene mine skrubbes med grønnsåpe, så er jeg klar til dyst.

– Du har store føtter, bra! smiler Despina Karampela fra siden. Jeg stamper rundt i lunken saft – mestavin er søt fordi druene ligger og tørker fire-fem dager i sola før de tråkkes. Av og til kjenner jeg en klase under beina; jeg vet ikke om de skvetter unna eller jeg skviser dem, innholdet i tønna blir i hvert fall mer og mer flytende.

– Du er invitert hit neste år også, sier Despina da jeg stiger ut, med vinrøde tær og flekker på piratbuksa.

Men allerede før det har jeg en invitasjon. Til lunsj i familiens store villa oppi bakken med fri utsikt over Khios by og Tyrkia. Huset er av stein, som husene i Mesta, ikke i sement. Og det er Elias som har bygget det selv, sammen med broren.

Med snekkerbukse, tett kropp og skyggelue på det runde hodet ser han mest av alt ut som en legomann. Men han er langt mer praktisk anlagt. Sammen med kona Despina er han like produktiv som hårrøttene hennes: Fem barn har de fått, og på jordene og i kjøkkenhagen driver de nærmest selvberget: Gris, ku, geiter og høns, hvete – malt på egen møllestein – oliven, tomater, agurker, poteter, gresskar, vin og souma (fikensprit) er bare noe av det familien produserer. Alt på lunsjbordet er hjemmedyrket.

– Vi ønsker at maten skal være naturlig. Derfor prøver vi å dyrke alt vi trenger selv, sier Despina.

I en verden av snarkjøp og supermarkeder høres det utrolig ut. Men ikke på Khios, øya der selv trærne gråter edel vare.

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN